Statsministeren sa i sin nyttårstale at tryggheten bæres av mannskapet som seiler skipene. Tryggheten for land og folk i en tid med flere utfordringer enn på mange tiår.
Det er utvilsomt krevende tider. Russlands angrepskrig i Ukraina pågår med uforminsket styrke snart 12 år etter at de startet krigen med invasjonen av Krim halvøya. Hvor Russland beveger seg etter Ukraina er det ingen som vet. Av den grunn må de stoppes nå.
Som om ikke dette er nok så skjer det dramatiske hendelser nesten daglig i USA. Et NATO-land som truer et annet NATO-land, var for kort tid siden et utenkelig mareritt. Nå er det virkelighet. En amerikansk president som virker mindre og mindre interessert i NATO, og som heller bruker tid på å bygge ned det transatlantiske samarbeidet som er bygd opp gjennom flere tiår. Det som vi før forbandt med trygghet, er i stedet blitt uforutsigbart og utrygt.
Som leder av Sjømannsforbundet sette jeg alltid forbundets medlemmer og deres interesser først. Vi er en medlemsorganisasjon der landsmøtet hvert fjerde år setter kursen for ledelsen.
På forrige landsmøte ble særlig to saker trekt frem som særlig viktige:
- Trygghet for jobb og lønn med lovmessig krav til norske lønns- og arbeidsvilkår på kyst og sokkel.
- Kampen for et best mulig arbeidsmiljø, med minst mulig mobbing, trakassering og diskriminering.
I etterkant av landsmøtet har beredskap i krig og krise vokst frem som en svært viktig sak. Norge må ha en troverdig plan for bemanningen av våre skip om det værste skulle inntreffe. Dette kravet har vi i Sjømannsforbundet stilt til myndighetene i snart tre år. I fjor vedtok et flertall i Stortinget at regjeringen må legge frem en troverdig bemanningsplan for krig og krise. Dessverre har intet skjedd så langt. Av den grunn så fortoner ordene til statsministeren i nyttårstalen som bare ord. Ord gir ikke folk trygghet om det ikke følges opp med konkret politikk. Så langt har vi ikke sett noe konkret.
Hvorfor er dette så viktig?
Den niende april 1940 ble Norge invadert av Hitlers nazistiske Tyskland. Norske skip fikk i kjølvannet av dette to motstridende ordre. Nygårdsvold regjeringen gav ordre om at alle norske skip skulle seile til alliert havn så fort som mulig. Quisling gav ordre om at de samme skipene snarest skulle søke til nazistisk havn.
Samtlige skip seilte til alliert havn. Den gangen var skipene på norsk flagg norsk, og de aller fleste ombord var nordmenn. Disse skipene og disse sjøfolkene var helt avgjørende for at Hitlers terrorvelde ble beseiret noen år etterpå.
I dag er ikke bildet det samme. Mange av skipene er ikke i norske flagg, men på en rekke bekvemmelighetsflagg verden over. Og svært mange av sjøfolkene og ikke minst kapteinene er heller ikke lengre norske, men av hel rekke ulike nasjonaliteter. Helt sikkert flinke sjøfolk. Det er ikke det dette handler om, men mange av dem har nasjonaliteter som kan være problematisk i en krigssituasjon. Det som i dag er kollegaer til sjøs, kan om kort tid være noe mer enn det. Både Sjøfartsdirektoratet, Polititets Sikkerhetstjeneste (PST) og flere andre fagpersoner har påpekt at eksempelvis russiske og kinesiske sjøfolk kan komme i svært alvorlige lojalitetskonflikter eksempelvis ved en konflikt med eksempelvis Russland. Eller de kan bli utsatt for press og utpressing ved at familie og venner er i hjemlandet. I tillegg vil en hel rekke andre sjøfolk kunne bli nektet å tjenestegjøre på norske skip av nøytralitetsgrunner.
Alt dette er potensielle utfordringer som Norge må ha en plan for. Det burde være helt selvsagt i dagens verden. Det handler om tryggheten for både våre sjøfolk, og ikke minst nasjonens mulighet til å kunne fungere og forsvare seg.
At statsminister Støre tilsynelatende ikke har tatt dette inn over seg bekymrer meg dypt. Det haster nå Statsminister!